mandag 21. august 2017

Alle hjerter gleder seg...

NÅ er det jammen lenge siden jeg har oppdatert her. Har prøvd å oppdatere litt på FB-siden, men dagene går fort av sted.

Vil først begynne med å fortelle den største nyheten av alle... To av mine favoritt-mennesker har i helgen sagt ja til å leve og elske hverandre resten av livet. Og det i Møkster Kapell.
Lørdagen var fylt av en utrolig stemning, full av kjærlighet.

              

                         Min bror Magne fikk lørdag sin elskede Frances, 

                                                                     19.08.2017


Store deler av øyens innbyggere deltok i feiringen, og mange mange flere kom tilreisende. 
Det var nydelig for oss alle å få lov å dele denne dagen med dere, Magne og Frances.
Dere er høyt elsket av mange.




Sommeren har også vært veldig innholdsrik.

I år har vi vært på øyen store deler år sommerferien. Delvis pga økonomien, og delvis fordi vi ønsket å oppleve livet på øyet om sommeren. Vi har vært med på st.hans-feiring, aktivitetshelgen, basaren, møkster-maraton og avsluttet med bryllupsfeiring.  Familien til Frances har vært her store deler av sommeren, og det har vært fantastisk å bli kjent med dem også. 

Dessverre har været vært nokså deprimerende, men likevel har vi hatt noen knalldager innimellom, med sol og varme. Og det rare er at selv om dagene er grå og våte, så er det deilig å gå ut og kjenne på naturens elementer. 


                                       Her kommer noen bilder av sommerens opplevelser.

                                      







































fredag 30. desember 2016

Julen på Møkster.




For 2 år siden feiret vi jul her, som gjester hos min bror og familien.

I år feiret vi vår første jul som beboere på Møkster. Vår første jul i vårt hjem på Møkster. Det har vært spesielt. :)

Min datter skulle egentlig vært hos faren sin i julen, men hun ba så inderlig om å få lov til å bli her med oss i år, noe som hun fikk lov til. Det var utrolig kjekt å være samlet som en stor familie.
Min mor kom til oss noen dager før jul, min svigerinne hadde alle sine 3 barn, og min nevø var også her.

Lille julaften ble det bestemt at vi skulle ha julaften her inne hos oss, pga min bror fikk influensa noen dager før jul. Etter mye om og men, hentet jeg et bord nede på skolen, og vi fikk satt det opp inntil vårt eget spisebord, og vips så hadde vi plass til alle sammen.  10 personer, 2 hunder og 2 katter, and a partrigde in a pear tree. ;)



Det var kjempe vellykket. God mat, god stemning, blide barn, og snille hunder.



Andre juledag slo uværet URD innover landet vårt. Når det er meldt full storm inne på fastlandet, er det garantert orkan her ute. Og når det var meldt orkan i kastene lenger inn enn oss, hvordan skulle det da gå her ute? Jeg var litt nervøs kan man si.
Vi samlet oss inne hos meg, alle sammen, fordi mitt hus ligger litt mer i le enn min bror sitt. Vi hadde forberedt oss godt med å fylle flasker og dunker med vann. (når strømmen går, så går også vannet vårt/vannpumpen vår). Vi hadde også kjøpt inn batterier og telys i bøttevis.
Strømmen gikk ikke da... utrolig nok...  men gud bedre meg så huset ristet, vinduene bølget seg, peisen hoppet. Godt var det når vinden løyet utover natten en gang. Da fikk jeg endelig sove.

Adventstiden på Møkster har vært veldig koselig. 2. søndag i advent hadde vi koselig kurvfest på Pakkeriet, hvor oppmøtet var stort. Der koste vi oss med kakao, kaker, boller og annet som folk hadde med.

Juleavslutningen på skolen, som også var en juletrefest, var super. Ungene var kjempe flinke med sine opptredener, og vi serverte grøt og kaker og gikk rundt juletreet. Og jammen dukket ikke nissen opp også. :)


Vårt første halvår på Møkster har vært utrolig flott og innholdsrikt. Det går ikke en dag hvor jeg tenker på hvor heldige vi er som bor her. Til tross for et tøft år med mye motgang, har vi lagt det  bak oss,  og alt har det endt bra.

2017, here we come.... :)






søndag 23. oktober 2016

Møkster, en øy i havgapet.

Denne overskriften lokket min interesse en vårdag i 2011, da jeg kikket på leiligheter på finn.no. Jeg var halvveis i utdanningen min på høyskolen, Oskar var 2, Emilie var 7. Jeg lengtet allerede da etter et roligere liv. Livet hadde vært hektisk på mange måter helt siden jeg var liten. Jeg gikk med Adhd udiagnostisert i 28 år, og etter jeg fikk diagnosen i 2010, falt mange brikker på plass og jeg ble brått så utrolig sliten. Sliten av å kjenne på roen jeg fikk av medisinene, sliten av å tenke på alle årene bak meg med stress og kav. 
Uansett hvordan jeg har prøvd å roe ned og ta alt på en rolig måte, har jeg en unik evne til å vikle meg inn i de voldsomste flokene. Jeg forstår jo nå at det er absolutt ikke bevisst at det blir sånn, og at det ofte ikke er helt 100% min skyld. (selv om det er meg som gjør det slik.) 

Jeg kontaktet personene bak annonsen og ble kjent med Mona og Roger. To flotte mennesker som brenner for øyen og lokalsamfunnet sitt.  Vi avtalte at jeg skulle komme ut og se på øyen, og vips, så var jeg på vei inn i noe veldige greier... På tur med dagbladet..  ;) hehe... ja det er bare meg som klarer slikt på en to tre.. 

Det var virkelig en drømmetur. Både jeg og Emilie ble forelsket i øyen, samfunnet, naturen og ikke minst roen. Det var det vi ønsket oss. Noe så veldig også... Men barnehageplass, utdanningen, hverdagskabalen og tidsklemma, nektet å slippe oss. Jeg så ikke løsningene, men kun utfordringene. Jeg var for bekymret og redd til å ta sjansen. 

Likevel nektet jeg å slippe tak i Møkster. Jeg var stadig innom med tankene, og hjertet mitt banket for øyen... 

Endelig, i 2016 skulle det skje... En livskrise skulle til for å få oss hit. 

Hva er Møkster for meg?

Det er ikke bare et sted å bo. 
Det er ikke bare et "liv på landet". 
Det er ikke bare "å bo ved sjøen".

Det er et liv. Et ønske. En drøm. 
Det er ro. Det senker pulsen. Det gir fred. Det gir energi. Det er sjelefred. 

Det er så rart men tiden er annerledes her ute. Tiden virker annerledes. Det er sant, uansett hvor rart det høres ut. Etter å ha bodd her en liten stund... et par uker eller sånn, så merket jeg det første gangen. Det er som om tiden går fortere, men likevel gir mer ro. Det er som å bo i en boble. Plutselig kan jeg se på klokken og den er 17-18.00, men likevel kjenner jeg ikke stress over at dagen er gått forbi i full fart. Slik jeg følte i byen. 
Det er merkelig. 

Det er kjekt å reise til byen for å gjøre ærend, men jeg blir veldig sliten av å bare gå i byen og se og høre og føle. Skuldrene hever seg og jeg klarer ikke puste dypt...
I det sekundet jeg går i land på Møkster igjen, etter en dag  i byen, senker pulsen seg og jeg klarer å fylle lungene med luft igjen. I blant kjenner jeg tårene presse på av bare lykke, når jeg går ute på tur på kveldene. 








onsdag 12. oktober 2016

Et usynlig handikap.

Livet blir ikke alltid slik man forestiller seg. Når man venter barn, vet man aldri hvordan det vil bli. Man kan forberede seg så godt man kan, men man vet aldri hvordan den nye hverdagen vil bli. Selv om man får vite på ultralyd at alt er perfekt, når barnet kommer til verden, med 20 tær, 20 fingre, ingen synlige "feil" eller mangler, så vet man aldri... 

Jeg leste for endel siden et "dikt" som rørte meg langt inn i ryggmargen. Selv om det er skrevet av en mor som fikk en sønn med downs syndrom, så kan nok mange foreldre relatere seg til dette. 

VELKOMMEN TIL NEDERLAND

Av Emily Pearl Kingsley

Jeg blir ofte spurt om å forklare hvordan det er å ha et handikappet barn, for å prøve og hjelpe de som ikke har delt denne unike opplevelsen til å forstå hvordan det er, slik at de kan forestille seg hvordan det føles. Slik er det:
Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David, Gondolene i Venezia - kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende.
Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier, "Velkommen til Nederland".
"Nederland ?!?",sier du. "Hva er det du sier; Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia."
Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted.. Så du må gå ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.
Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt.. og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller.. og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt. Men alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia... og alle skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: "Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt."
Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap.
Men?? hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene.. ved Nederland.


Copyright 1987 Emily Pearl Kingsley. All rights reserved.
Oversatt av Lise T. Sagdahl, 1995

Dette er som sagt skrevet av en som fikk en sønn med downs syndrom. Og jeg kan ikke forestille meg hvor tøft det er å få en beskjed som dette. Det er en alvorllig genetisk lidelse som fører til varierende grad av funksjonsnedsettelser. Uansett hva man oppdager at barnet har utfordringer med, så er sorgen den samme. Sjokket, sorgen, bekymringen... Det er like vondt... og det er like viktig å lære seg å se de gode tingene ved "nederland"... For det er alltid gode sider og positive ting å finne.
Likevel... Downs syndrom er en utfordring som er lett å kjenne igjen for andre. Den er svært synlig utenpå. 
Selv om det er en alvorlig lidelse, kan det sikkert på mange måter være lettere å ha et handikap som andre kan se og ta hensyn til. Håper jeg ikke støter noen nå, for det er på ingen måte meningen å sammenligne handikap, absolutt ikke. Men jeg har selv, og har barn med skjulte handikap, og det som er vanskelig med dette, er at folk ikke vet, og selv om man vet, forventer man mer. 
Det er vel slik man er laget som menneske. Sympati og empati er forskjellig fra menneske til menneske, den er avhengig av hva man ser og kan tolke ut i fra det. 

Når man har en funksjonsnedsettelse som man ikke kan se fra utsiden, spesielt vansker som går på adferd, er det utrolig lett å bli forhåndsdømt og misforstått.

Adhd og autismespekter forstyrrelser, er vansker som påvirker adferden. Vansker som ukontrollert aktivitetsnivå, impulsivitet, oppmerksomhetsvansker, upassende sosial oppførsel, rutiner og vaner som er vanskelig å bryte påvirker menneskene rundt og siden man ikke kan se på utsiden at man sliter, blir man ofte møtt med avsky, irritasjon, og behandlet som et problem. Man lærer da å mislike seg selv, for man vil så veldig gjerne prestere, og klare det som alle andre klarer, men man får det ikke til, og alle er negative til deg og din oppførsel. Adferden din blir da forsterket, og det er en evig ond sirkel.
Å være mor til et barn som andre ofte forhåndsdømmer, når du selv vet hvor godt og omsorgsfull barnet egentlig er, og hvor mye barnet jobber hver dag for å prestere, for å oppføre seg, for å huske, for å klare det andre klarer, for å være i en gruppe og samarbeide, for å holde temperamentet under kontroll og "være grei", er rett og slett hjerteskjærende. 
I blant er det da lett å skulle "ønske" at barnet da hadde et handikap man kunne se fra utsiden, slik at ikke noen bare tror at barnet ditt oppfører seg dårlig med vilje.


(Foto: Johan Larson, Microstock)








tirsdag 27. september 2016

"Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur...."


I år var vi hele 3 uker i spania, Gran canaria. Det var nok litt i lengste laget, men jeg angrer ikke.

Det var en fin ferie, tross ringvirkninger etter en slitsom vår. Oskar var ikke helt i vater og var veldig utagerende, jeg var sliten og matt, og ikke så tålmodig som jeg burde, og vi var uheldig med både sykdom og rommene vi fikk i år. 
Likevel tenker jeg tilbake på en fantastisk ferie, og hvor heldige vi er som kunne få det til i år også. 
Her følger litt bilder av turen.