søndag 23. oktober 2016

Møkster, en øy i havgapet.

Denne overskriften lokket min interesse en vårdag i 2011, da jeg kikket på leiligheter på finn.no. Jeg var halvveis i utdanningen min på høyskolen, Oskar var 2, Emilie var 7. Jeg lengtet allerede da etter et roligere liv. Livet hadde vært hektisk på mange måter helt siden jeg var liten. Jeg gikk med Adhd udiagnostisert i 28 år, og etter jeg fikk diagnosen i 2010, falt mange brikker på plass og jeg ble brått så utrolig sliten. Sliten av å kjenne på roen jeg fikk av medisinene, sliten av å tenke på alle årene bak meg med stress og kav. 
Uansett hvordan jeg har prøvd å roe ned og ta alt på en rolig måte, har jeg en unik evne til å vikle meg inn i de voldsomste flokene. Jeg forstår jo nå at det er absolutt ikke bevisst at det blir sånn, og at det ofte ikke er helt 100% min skyld. (selv om det er meg som gjør det slik.) 

Jeg kontaktet personene bak annonsen og ble kjent med Mona og Roger. To flotte mennesker som brenner for øyen og lokalsamfunnet sitt.  Vi avtalte at jeg skulle komme ut og se på øyen, og vips, så var jeg på vei inn i noe veldige greier... På tur med dagbladet..  ;) hehe... ja det er bare meg som klarer slikt på en to tre.. 

Det var virkelig en drømmetur. Både jeg og Emilie ble forelsket i øyen, samfunnet, naturen og ikke minst roen. Det var det vi ønsket oss. Noe så veldig også... Men barnehageplass, utdanningen, hverdagskabalen og tidsklemma, nektet å slippe oss. Jeg så ikke løsningene, men kun utfordringene. Jeg var for bekymret og redd til å ta sjansen. 

Likevel nektet jeg å slippe tak i Møkster. Jeg var stadig innom med tankene, og hjertet mitt banket for øyen... 

Endelig, i 2016 skulle det skje... En livskrise skulle til for å få oss hit. 

Hva er Møkster for meg?

Det er ikke bare et sted å bo. 
Det er ikke bare et "liv på landet". 
Det er ikke bare "å bo ved sjøen".

Det er et liv. Et ønske. En drøm. 
Det er ro. Det senker pulsen. Det gir fred. Det gir energi. Det er sjelefred. 

Det er så rart men tiden er annerledes her ute. Tiden virker annerledes. Det er sant, uansett hvor rart det høres ut. Etter å ha bodd her en liten stund... et par uker eller sånn, så merket jeg det første gangen. Det er som om tiden går fortere, men likevel gir mer ro. Det er som å bo i en boble. Plutselig kan jeg se på klokken og den er 17-18.00, men likevel kjenner jeg ikke stress over at dagen er gått forbi i full fart. Slik jeg følte i byen. 
Det er merkelig. 

Det er kjekt å reise til byen for å gjøre ærend, men jeg blir veldig sliten av å bare gå i byen og se og høre og føle. Skuldrene hever seg og jeg klarer ikke puste dypt...
I det sekundet jeg går i land på Møkster igjen, etter en dag  i byen, senker pulsen seg og jeg klarer å fylle lungene med luft igjen. I blant kjenner jeg tårene presse på av bare lykke, når jeg går ute på tur på kveldene. 








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar